Pasienter med eggstokkreft levde lenger med immunterapi - Haukeland-professor er storfornøyd

ESMO, BERLIN (HealthTalk): Keytruda kombinert med kjemoterapi, med eller uten bevacizumab, forbedrer progresjonsfri overlevelse (PFS) både hos PD-L1-positive eggstokkreft-pasienter og i hele studiepopulasjonen.

Det viste resultater fra fase 3-studien KEYNOTE-B96 (ENGOT-ov65), som ble presentert på ESMO-kongressens andre dag som Late Breaking Abstract i første Presidential Session. Her presenteres de mest betydningsfulle studiene.

Det mest banebrytende funnet er at pasienter med PD-L1-positive tumorer også hadde en statistisk signifikant forbedring i totaloverlevelse (OS).

Dette er første gang en immunterapi viser en OS-gevinst i eggstokkreft.

– Et verdifullt tillegg til verktøykassen

– Vi har lenge lett etter nye behandlingsalternativer for pasienter med platinaresistent sykdom. Dataene her viser, eller i hvert fall indikerer, at det å legge til pembrolizumab til det som i dag oppfattes som best «standard of care» for denne pasientgruppen, kan bedre både progresjonsfri overlevelse og totaloverlevelse. Dette vil sannsynligvis representere et verdifullt tillegg til det vi har i verktøykassen i dag, sa Line Bjørge, professor og overlege ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssjukehus, til HealthTalk rett etter presentasjonen av dataene lørdag kveld.

Eggstokkreft: Slik vurderer OUS-kirurgen diagnostikk og behandling av sykdommen

– Dette er jo første gang en slik behandlingskombinasjon har effekt på denne pasientgruppen. Hva tenker du om det?

– Ja, dette er faktisk første gang man har vist statistisk signifikans og overlevelsesdata for pasienter med eggstokkreft. Som det ble presentert under Presidential Session, har nesten ti tusen pasienter deltatt i kliniske studier på ovarialkreft med immunterapi, og vi har vært like skuffet hver gang. Dette er første gang man ser et signal – eller en studie – der immunterapi faktisk ser ut til å virke, i hvert fall for noen pasienter, sier Bjørge.

Utfordrende sykdom

Eggstokkreft er en av de mest krevende gynekologiske kreftformene, særlig når sykdommen blir platinumsresistent - definert som sykdomsprogresjon mindre enn seks måneder etter siste platinabaserte behandling. 

I denne settingen er behandlingsalternativene begrensede, prognosen er dårlig, ogimmunterapi har lenge hatt begrenset effekt i denne pasientgruppen. Det skyldes blant annet at eggstokkreft ofte klassifiseres som et «kaldt tumor-miljø» som er mindre mottakelig for PD-1/PD-L1-hemming.

Slik gjennomførte de studienI den dobbeltblindede fase 3-studien Keynote-B96 ble 643 pasienter med platinumresistent tilbakevendende eggstokkreft randomisert 1:1 i følgende behandlingsgrupper:

Intervensjonsarm:

• Pembrolizumab 400 mg intravenøst hver 6. uke i opptil ca. 2 år 

• Paclitaxel 80 mg/m² dag 1, 8 og 15 hver 3-ukers syklus 

• Med eller utenbevacizumab 10 mg/kg hver 2. uke

Kontrollarm:

• placebo 

• Samme kjemoterapi 

• Med eller uten bevacizumab

Hovedendepunktet var progresjonsfri overlevelse (PFS), og sekundære endepunkter inkluderte totaloverlevelse (OS), sikkerhet, livskvalitet og tid til forverring.

Dette er resultatene 

Regimet i intervensjonsarmen oppnådde statistisk signifikant og klinisk meningsfull forbedring i PFS både i PD-L1-positive tumorer og i «all comers»-populasjonen (altså uavhengig av PD-L1-status).

I den prespesifiserte interimanalysen ble det også observert en signifikant forbedring i OS for pasienter med PD-L1-positive tumorer (CPS ≥ 1) som fikk pembrolizumab-kombinasjonen, sammenlignet med kontrollarmen. 

Dette er det første signalet om en OS-gevinst med immunterapi i eggstokkreft.

Sikkerhetsprofilen tilsvarte det man tidligere har sett for pembrolizumab — ingen nye sikkerhetssignaler ble rapportert.

Studien fortsetter, og full OS-analyse for hele populasjonen vil bli vurdert i en senere analyse.

Kan endre behandlingslandskapet

Resultatene representerer et mulig vendepunkt i behandlingen av platinumsresistent eggstokkreft. 

At en immunterapi-kombinasjon nå kan vise forlenget overlevelse i denne pasientgruppen styrker argumentet for at immunterapi kan få en mer sentral rolle også innen gynekologisk onkologi. 

For norske pasienter kan dette bety – dersom dersom behandlingen blir godkjent og implementert – en ny behandlingsmulighet i en setting med stort udekket behov. Samtidig gjenstår regulatoriske og implementeringsmessige avklaringer før behandlingen eventuelt blir standard praksis.